Nedtrykket og nedrykket

Det er aldri for sent å gi opp.

Desember måned er for meg det endelige bevis på det moderne menneskets totale mangel på evne til å planlegge. Det er det paradoksale vanvidd; aldri har vi hatt flere tidsplanleggere, elektroniske kalendere, outlook'er og andre duppedingser som skal fortelle når neste møte forfaller.  Men desember kommer alltid som en overraskelse. Er vi ekstra heldige starter det allerede i november med den første snøen. Det er det totale kaos, forvirrede pensjonister faller og brekker lårhalsen, sindige bilister tror de er stuntmenn og nekter å legge om til piggdekk, mens samtlige t-baner enten står, er forsinket eller må graves frem på Bergkrystallen grunnet snøfallet. Det er helt ubegripelig; vi har vinter hvert år. Vi burde ha lært å vite hva snø er for noe nå. I skrivende stund er det kulda som opptar oss. Viktige nyheter blir fortrengt av førstesider, som; dette gjør kulde med kroppen din og lignende banaliteter. Men dette lærte vi i fjor. Det blir gjerne kaldere i desember. Det er ikke noe nytt.

Desember måned er julebordstid. Også her skulle en ha trodd vi var rimelig rutinerte, men hvert år transformeres fredelige funksjonærer til frådende ulvepakk med ribbesteik og uoppredde dobbeltsenger i blikket. Hvert år våkner tusenvis med fylleangst og lurer på om det var før eller etter desserten de ba sjefen dra til helvete.

Juletid er også oppgjørets time, hendelser og begivenheter skal trekkes frem, analyseres og kommenteres, og det haster. I følge Mayafolkets kalender går verden under 21. desember, det er finito, slutt, og det er kanskje like greit. Det er lite å glede seg over: Gjørvkommisjon og de siste ukers høringer i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite har avdekket at landet styres av en gjeng hvor alle vil ta ansvar, men ingen vil ta konsekvensene. Dopingmistanker og –beskyldninger rir idretten, og årets ny-ord er å nave: å drive dank på statens regning. I den grad nasjonen er innovativ, er altså anstrengelsene rettet mot det å bedra felleskapet.

Men det stopper ikke her. Nasjonen rystes av sex-avsløringer med politikere i fremskutte posisjoner i sentrum.  Eller av statsråder som enten er inhabile eller plasserer venner i styre- og direktørposisjoner. Burde dette overaske oss? Nei, det handler om makt, manipulering, forhandlinger, transaksjoner og relasjoner, prosesser like gamle menneskeheten selv.  Men okke som, vi hadde trengt en gladsak om våre tillitsvalgte nå.   

Hva mer?  29. november kunne Morgenbladet fortelle oss at FN har degradert Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter fra A til B-status, i samme klasse som Tsjad, Bulgaria og Tadsjikistan. Degraderingen innbefatter at vi bl.a. ikke lenger har talerett ovenfor FNs ulike overvåkningsorganer.  Kanskje vi ikke skal snakke for høyt om vår egen fortreffelig nå?

Faren ved å dvele for lenge ved den norske offentlighet er at en blir en sutrende Stutum-figur eller ender opp som en kverulerende halvparanoid forfatter av leserbrev.  Så hvis ikke profeten Ummah har gjort om Norge til et kalifat, politikerne har outsourcet oss til Telenor, vi overlever 21. desember og sjefen har tilgitt oss etter julebordet, har vi ikke noe annet valg enn å ønske god jul. Som jeg pleier å skrive til Oslo Ligningskontor; jeg har oppgitt alt, uten håpet.

 

av Magne Johannessen


 

HRM Group AS
Fornebuveien 1A
Postboks 405, 1327 LYSAKER

E-post:post@hrmgroup.no