Magnes Frimodige Hjørne - om brunost og den gode jord

Magnes Hjørne mars

Gøy på landet

Tine planla å legge ned meieriene i Skjåk og Lom. Det er her brunosten produseres. Et markedsmessig selvmord eller fornuftig ressursstyring?

Jeg har alltid hatt et noe anstrengt forhold til de landlige gleder. Mye skyldes oppveksten og sommerferiene, eller sommeradressene, for å være mer presis. Sommerferiene var gjerne hos besteforeldre på Hurumlandet, et paradis på jord, barndommens sommer inkarnert med hemmelige jordbærsted og myke bølgeskvulp. Området var en herlig blanding av fastboende og hyttefolk, men det var også hjemmebrenning, en bonde med pyromane tendenser (To ganger prøvde han å brenne ned nabogården), en annen gikk amok med hagle og selv om vi barna kanskje ikke skjønte alt, tror jeg også at det ble bedrevet en smule utenomekteskapelig hopping i høyet. Litt sånn; det står som en kuk i Odalen. Kort sagt, et sommerparadis, men også litt piknik med døden.

Min andre sommeradresse var Høland i Akershus, hos en tante og onkel som drev gård, snille og velmenende mennesker som gjorde sitt beste for å eksponere sine urbane slektninger for det rurale miljø og sedvaner. Dette inkluderte en alternativ døgnrytme og måltider til de merkeligste tider, bading i mørke vann som kunne stått modell til De dødes tjern, okser med alvorlige humørsvingninger og en gardsgutt ryktene hadde til skulle være øksemorder. Det var det rene horrorshov kombinert med jetlag. Landet for meg har altså mer vært en tilstand, og ikke et sted, en dikotomisk assosiativ balansegang mellom pur idyll og rene grøsseren. Det er selvsagt både urettferdig og lite nyansert. Uansett, som markedsmenneske er jeg opptatt av både de formative år (hvor smak og preferanser dannes) assosiasjoner og fantasier (vår forbrukerattferd er langt fra så rasjonell som vi tror den er) og de nøkterne strategier. Det er derfor spennende å se på hva ledelsen i Tine holder på med. Det synes også VGs søndagskommentator Dagfinn Nordbø. Over to sider 13. mars lurte kommentatoren på om ledelsen i Tine har røyket både sokkene og skoene sine. Saken er at Tine lenge har vurdert å flytte produksjonen av Gudbrandsdalsost ut av Gudbrandsdalen. Det Tine vurderer er å kaste landets sterkeste merkevare rett i søppelkassen, skriver en opprørt Nordbø. Han var ikke alene. Arne Brimi mente det er håpløst at den norske identiteten ikke dyrkes, men selges unna og PR-ekspert Elizabeth Hartmann uttalte at Tine ikke skjønner hvor mye denne osten betyr for det norske folk. Dette handler altså om politikk, identitet og matkultur. Facebook-gruppen La G35 leve har over 51 000 tilhengere. Tine svarte med at vi spiser for lite brunost i forhold til det som produseres, altså må noen meierier avvikles.

I resten av Europa blir opprinnelsesmerking viktigere og viktigere. Franskmennene har et begrep for det, le terroir, stedet hvor vær, jordsmonnet, kulturen og kompetansen konvergerer. Dette handler om kvalitet, miljø og økologi, men også om merkevarebygging og storytelling. Tine har brukt millioner på å knytte brunosten til barndommen og den norske folkesjelen. Spørsmålet er, spiller det noen rolle hvor osten produseres? Ja, er det rungende svaret fra Nordbø, rett og slett fordi dette handler om mer enn markedsandeler, det handler om Tines samfunnsansvar. Vi kan ikke leve i et Mikke Mus-land med historieløse etterligninger, blasse, kortlivede produkter og en utvannet matkultur, konkluderte kommentatoren.

Uansett har G35-historien fått en lykkelig slutt. 17. mars kom nyheten om at Tine allikevel ikke legger ned ysteriene i Lom og Sjåk. Tine innrømmer om noe indirekte at folkets engasjement har brakt det de kaller fordypet innsikt .

Menneske er hva det spiser, skrev den tyske filosofen Ludwig Feuerbach.

Den må han lenger ut på landet med. 

Magne Johannessen

 

 


 

HRM Group AS
Fornebuveien 1A
Postboks 405, 1327 LYSAKER

E-post:post@hrmgroup.no