Magnes Hjørne - Overflod

Vi har for mye i dette landet, inkludert vær og penger.

Høsten går over landet, og alt er for lengst for sent og for tidlig, skiver Erling Christie. Sommeren er over, og vi skal ses igjen til neste år. Eller vent litt, kanskje vi ikke gjør det. Er det bare meg, eller foremmer jeg endetiden nærme seg. Verden går snart konkurs, og her hjemme regner det som om Vår Herre planlegger å spyle oss vekk. Det er nesten noe bibelsk over det. Her hjemme har vi for mye vær, det er flomvarsel, jordskredvarsel og det som verre er. Og snart begynner høstjakta. Betyr dette at frustrerte funksjonærer og kontorister dette året ikke kan kle seg opp i antrekk som om de skulle tilhøre USA militære elitestyrker og plaffe løs på skogens vilt?  

  Her hjemme er vi forskånet fra å havne på den globale fattigkassa. Nye oljefunn oppdages og vår felles formue strutter som en hestkuk i Odalen. Vi kjøper kjøkkeninnredninger til priser du kunne få en leilighet for i gamle dager.

En minne kommer meg i hu, det var for mange år siden, og undertegnede og kjæreste spiste middag på Hotel Negresco i Nice. Utsøkt restaurant, flott og fint var det. På nabobordet satt en staselig dame behengt med dyre smykker, kostbar veske og alle de andre pontifikaliene en trenger for delta i de rikes lekegrind. Kjæresten og jeg hadde spart ett år til turen og dette måltidet, og gjorde gode miner til slett spill. Den staselige kvinnen var ledsaget av en ung sjarmør. Han kunne vært en nevø eller sønn, eller en gigolo. Jeg tippet det siste. Kvinnen på nabobordet bestilte mat og vin som fikk den blasert hovmesteren nærmest til å gå opp i stram givakt. Vinkelneren så ut som han hadde fått for tidlig sædavgang. Her var det tydeligvis en stor og dyr bestilling på gang, selv for dette stedet med sine to stjerner i Guide Michelin. Så tente kvinnen sin første sigarett, og det fortsatte hun med. Hun kjederøyket gjennom hele måltidet, pirket i maten, nippet til vinene mens hun røyket. Til en hver tid lå det en sigarett og brant i askebegeret. Hele tiden hadde hun et livstrett utrykk i ansiktet og et kroppsspråk som vitnet om den totale kjedsommelighet. Det var både frastøtende og fascinerende å se på.

Dette bildet har aldri helt sluppet tak i meg, og noen ganger så lurer jeg på om det nå er vi som er denne livstrette kvinnen ved tilværelsens spisebord. Vi bygger ikke lenger landet, vi dekorerer det. Vi tyter over av penger og bekymringer, vi snubler i vei i våre polstrede liv.

I mellomtiden regner det, Europa går konkurs og diktatorer skyter sine borgere. Og det fortsetter å regne. Skal det være noe mer før vi stenger?

 Magne Johannessen