Magnes Hjørne

Snart sommerstille

Jag tror, jag tror på sommaren.

Hva annet kan vi tro på?

Barndommens sommerakkompagnement var det en svensk trubadur som stod for.  I 1967 feide en Mats Olin inn på hitlistene og sang: Jag tror, jag tror på sommaran,  jag tror jag tror på sol igen, jag pyntar mig i blå kravatt, ock hälser dig med blommig hatt.

Drømmen om sommeren hører barndommen til, skriver Kimmeridge.  Barndommens somre er minner om dager som strakk seg inn i evigheten, om hemmelige jordbærsted, om kvelder myke og blå, om uskyld som skulle tapes.

Jeg tror også på sommeren.

Psykiatrien har jeg mistet troen på.

I rettsal 250 arrangerer psykiaterne sitt eget muppeshov. Diagnoser deles ut over en lav sko. Det hele minner om et skjult kamera-påfunn fra TV -Norges tidlige år: Tom Sterri spiller skattefunksjonær som tar i mot fortvilte mennesker som skal be om råd eller klage på skatten. Sterri er in character og opptrer med passe byråkratisk autoritet. Etter å bladd litt i papirene tar han besøkende inn i et nytt rom  for å bestemme riktig skattesats. Det gjøres ved å spinne et stort lykkehjul påført skattesatser. Uttrykket hos de besøkende er ubetalelig. Det er med den totale vantro de ser skattefunksjonæren spinne lykkehjulet.

Noe av den samme følelse hjemsøker meg nå. Denne skribent har selvsagt ingen faglig forutsetning for å vurdere hvorvidt ABB var psykotisk eller ikke under gjerningsøyeblikket. På meg virker massemorderen sprø som en kjeks, men det er nå min mening, ikke en diagnose. Skikkelige psykiatere skal ikke bedrive fjerndiagnostisering. I USA reguleres dette av den såkalte Goldwater-regelen. Men dette stopper ikke ekspertisen i rettsal 250 eller i mediene. Her bedriver nevneverdighetene kretsmesterskap i diagnostisering.  En selsom affære, for å si det mildt. Dette psykiatriske horrorshowet, inkludert den rettsmedisinske kommisjon, har etter min mening kun brakt klarhet i en ting; at dette er et miljø som alt for lenge har turet frem som de ville. 

Kan vi le av denne psykiatriske tungetale? Tja, sakens uhyrlige og tragiske dimensjoner gjør at klumpen i halsen aldri er langt unna. Iskrem, grillkvelder og selv flåtten som i følge mediene vil klare det svartedauden ikke maktet, blir så smått og trivielt i forhold til 22. juli.

Kommer vi noen gang til å le av 22. juli? Blir 22. juli en gang en sketsj på TV, slik 11. september var det på Torsdagsklubben på TV 2?   Troen på djevelen er en tro som ikke holder et smil, skriver Umberto Eco. Kan latter helbrede? Eller vil 22. juli for alltid være for nært, for sårt, for vondt, nå og for alle somre som skal komme.

Magne Johannessen

 


 

HRM Group AS
Fornebuveien 1A
Postboks 405, 1327 LYSAKER

E-post:post@hrmgroup.no