Magnes Hjørne

Griller i hodet

Mai kom og gikk, og det var like greit. Mai måned var hverken særlig skjønn eller særlig mild. Ingenting er viktigere enn sommerværet i Norge. Syriaflyktninger, regjeringskrise eller skattepenger er uvesentligheter i forhold til bekymringen om sommerværet. Håpet om den gode, varme sommeren minner litt om barndommens tro på julenissen. Noen glimt nå og da, mer skal ikke til før vi tror på julenissen. Eller sommeren. Jag tror, jag tror på sommaren, sang Mats Olin i 1967. Den var en hit på Svensktoppen i 12 uker.

Fjorårets tropesommer var det store unntaket, værgudenes grusomme pek mot oss som lever her i den polare utkant, Ultima Thule, som gamle sjøfarere sa. I noen feberhete uker opplevde vi tilværelsen slik den kunne være, fri for polvotter og ullgensere. Men det er håp i hengende snøre og stigende temperaturer. Når sommeren kommer endrer vi nordmenn identitet og atferd. Vi nipper til roseviner og musserende og er riktige så hyggelige. Utlendinger som kommer hit skjønner ingen ting. De hadde jo forestilt seg einstøinger med begrenset ordforråd, gnagende på fenalår på vei til leikarring og reinsdyrsslakt på Karl Johan.

Men det aller viktigste er at endelig kan grillsesongen starte. Jeg har observert grillingens kulturhistorie i mange år og har kommet frem til to distinkte grupper.

Den ene gruppen er det jeg kaller den mobile griller, det er disse som reker rundt parkene med engangsgriller og grillpølser. En labil gruppe, som forstyrrer nærmiljøets og med en atferd som minner om pyromanens. Studier av denne gruppen må gjøres med største forsiktighet. Det beste hadde vært å gjøre det i kontrollerte omgivelser, altså sette av noen parkområder hvor den mobile griller kan utfolde seg uten å ta hensyn til andre, en atferd den mobile griller allerede er vant med.

Den andre gruppen er den stasjonære griller. Det er disse som ruller ut griller store som middels traktorer så fort rimet er borte fra plenen. De kjennetegnes ved avansert utstyr, festlige grillforklær og en noe uvøren omgang med tennvæske. Den stasjonære griller er alltid en mann, og for den stasjonære griller er selve matlaging underordnet. Det er en forestilling som skal settes opp, på lik linje med det patriarkalske ritualet hvor far skjærer opp søndagsteken. For mannen er grillingen en ekspressiv handling, men mest av alt en kamp mot alt, mot feminisme, sure kjerringer, sure unger, sure sjefer, mot naturen og mot ilden.

Det kan derfor være livsfarlig å forstyrre den stasjonære griller når han er i gang, særlig når den stasjonære griller skal koordiner operasjoner som involverer skarpe kniver og tennvæske. Mor holder seg i bakgrunnen og lurer på om hun skal ringe brannvesenet.

Dette er den norske sommer, så sjelden, så bittersøt, en streif av minner, om barndommens gylne dager, de hemmelige jordbærtuene, dager som strekker seg inn i evigheten, dager av oppløftende glede. Men mest av alt om noe flyktig, som myggestikket fra i fjor, det som aldri sluttet å klø.

Av Magne Johannessen


 

HRM Group AS
Fornebuveien 1A
Postboks 405, 1327 LYSAKER

E-post:post@hrmgroup.no