Magnes Hjørne

Straffe

Det er sommer og solen skinner fra skyfri himmel. Det er for godt til å vare, og det gjør det jo heller ikke. Vi har ikke godt av så mye sol. Før eller siden begynner vi å tro at vi er på grisefest i Syden og forlanger å ha siesta på jobben. Eller enda verre, i et øyeblikk av overoppheting og dehydrering bestiller vi tur til Frankrike og drar på fotball-EM, the place to be akkurat nå for voldsentusiaster fra hele Europa. Bildene fra Marseille viste nærmest krigslignende tilstander; tåregassen drev, det var politi og hunder og på bakken lå det livløse mennesker. I et fryktelig øyeblikk lurer man på om det er skjedd et nytt terroristangrep, før en innser at det er fotballfesten som er i gang.

Nå krangles det i media om hvem som begynte og hvem som har skylden. Det er som da vi var barn; det var du som begynte, så, dessuten er pappaen min sterkere enn pappaen din.

Det eneste som skiller hooligans fra femåringen er størrelsen og at femåringen har et bedre ordforråd. Det heies fra tribunene også; den russiske politikeren Igor lbedev mener det er bra at fansen slåss, mens landsmannen Vladimir Markin, for øvrig formann i den russiske regjerings granskningskommisjon, har uttalt at franskmennene ikke klarer å håndtere supporterbråket fordi de er mer vant til å ta seg av homoparader enn av barske russiske supportere. Det var forøvrig samme Markin som i 2015 ville etterforske de amerikanske månelandingene.

Jeg aner ikke hvem som startet og hvem eller hva som bør granskes. Men jeg synes det er fascinerende å se hvor ofte engelsmenn er innblandet i fotballbråk. Den amerikanske forfatteren Margareth Halsey skrev at engelsmenn slår aldri noen. De bare avstår å invitere dem til middag. England er kort og godt en dr Jekyll og mr Hyde-nasjon, på den ene siden vennlige, kultiverte, stiff upper lip og korrekt Tweed antrekk, på den andre siden en hoiende flokk av aggressive rautende gærninger. Gudene vet hvor trangen til å ferdes i flokk kommer fra; et savn etter nærhet til andre, kanskje? Noe undertrykt? På kontinentet har folk et sexliv, i England har de varmeflasker, som George Mikes formulerte det.

Uansett, fotball-EM per se interesserer meg ikke. Jeg hadde hatt større glede av å tilbringe en natt i Galgeberg-krysset og notere ned nummere på bilskilt. Problemet er at fotballen er så dominerende, den infiserer mediene og sprer seg til lunsjbordet. Hvis flere er i samme situasjon som meg og plages av dette fotballgnålet, tillater jeg meg å repetere strategien min (den er tidligere omtalt på disse sider): Ved det minste tegn til fotballprat, stirr tomt ut i luften. Eller bare gå din vei. I det siste har jeg variert med å artikulere dyrelyder, lalle meningsløse ord eller bare puste tungt. Som også tidligere nevnt, dette er en risikabel strategi, den kan minne om akutt psykose og før du vet ordet av det er du fastspent i reimer.

It ain’t over till the fat lady sings, er et amerikansk sportsutrykk. Det er ikke over før
det er over. Alt er forgjengelig. Snart er sommerdagene et bløtt minne, som et myggstikk det er godt å klø på. Alt har sin tid. Bortsett fra fotballen. Den er på overtid.

av Magne Johannessen


 

HRM Group AS
Fornebuveien 1A
Postboks 405, 1327 LYSAKER

E-post:post@hrmgroup.no