MAGNES HJØRNE

Ute og sykle.

For en sommer det har vært. Det har vært sol ute, sol inne, sol i hjertet og sol i bøtter og spann.  Det tok aldri slutt.  Selv når høsten kom, fortsatte godværet. Problemet med alle disse varmegradene er at vi tror at det er slik det skal være. Vi kan holde uterestaurantene åpne året rundt, arrangere karneval og begynne med siestaer. Med all denne kollektive lykke vi har opplevd skulle vi tro at all djevelskap var utdrevet av nasjonen, men det er selvsagt ikke tilfelle. Jeg våger å påstå at det er en gruppe som virkelig har fått utfolde seg, blitt verre og hvor alt dette godværet har fungert som bensin på bålet. 

Jeg tenker selvsagt på syklistene. Jeg har et meget anstrengt forhold til syklister.  Jeg er livredd syklister. Selv fredelige funksjonærer forvandles til rabiate villmenn når sykkelen trilles ut. Iført alt for trange sykkelbusker og sykkelhjelmer som etter alt å dømme blokkerer blodtilførselen til hjernen, terroriserer de nabolaget, gangstier og fortauer.  

Syklister lider av en kollektiv vrangforestilling. Av grunner jeg aldri har klart å fatte, er de av den oppfatning av vegtrafikkloven ikke gjelder dem.  Som syklist er det ikke bare fritt frem for å gjøre hva du vil, men noen ganger lurer jeg på om Oslos syklister har dannet en hemmelig losje, et ondt felleskap hvis eneste formål er å plage oss som bruker fortauene til det de er ment til; å gå på. 

Jeg har ikke noe i mot å se syklister rundt på landsbygda, gjennom kornåkrene og andre steder det ikke finnes mennesker.  Hadde det vært mulig å bygge reservater for syklistene hadde jeg ikke hatt noe imot at skattepengene ble brukt på det. Men vi er ikke i Danmark eller et utopisk lykkeland hvor folk tar hensyn til hverandre. Vi er i Oslo, en steinrøys av en hovedstad, med sleipe trikkeskinner, glatte fortau, illsinte innflyttede nordlendinger, fulle trøndere og snø og is mesteparten av året. Hvis Vår herre hadde ment vi skulle sykle, så hadde han inkludert sykkelstier i skaperverket og sydenvarme året rundt. 

Til og med inn i marka har uvesenet spredt seg.  I fred og ro flanerer en langs stier til idyllen brytes av pusting og pesing og som mest av minner om et hjerteattakk i bevegelse. Noen ganger føler jeg meg for forfulgt av pesende tullinger som tror de har forvillet seg fra Tour de France.

La meg være presis; det er ikke selve sykkelen jeg misliker, det er ikke konseptet å sykle jeg mistror, det er de hensynsløse som sykler jeg ikke klarer. De som oppfatter deg som slalåmporter på fortauet. Det gjelder altså å passere tettest inntil deg og med størst mulig fart-

Bilister hater syklister og syklistene hater bilistene.  Det kan de gjerne fortsette med for min skyld, jeg vil bare gå i fred på fortauer og i gangstiene. Det som irriterer meg er den moralske overlegenhet syklisten fremviser; se på meg, jeg trener, jeg er sunn, jeg forurenser ikke, jeg vil leve lenger.  

Sorry - men der tar du feil. Forskning viser at bilister lever lengre og er sunnere, skal vi tro Astrid Melland i VG.  Når det gjelder syklister er jeg troendes til litt av hvert.

av Magne Johannessen

 


 

HRM Group AS
Fornebuveien 1A
Postboks 405, 1327 LYSAKER

E-post:post@hrmgroup.no