VALGETS KVALER

QUO VADIS FORMUESSKATTEN?

Formuesskatt er en merkverdig skatt; et særnorsk fenomen på linje med geitost og 17. mai.

Bygninger, varelager, biler og maskiner skattlegges for antatt full verdi, på linje med penger på bok. Personlige luksuseiendeler, som smykker og kunst, beskattes i praksis ikke.

Det kalles skatt på formue, men må betales med penger fra de inntektene som skatteobjektet genererer. Om verdiene ligger i et kontorbygg, er det penger som kommer fra de leieinntektene  som må betale skatten. De fleste verdigjenstander kan ikke omsettes i kroner, bit for bit.

Og gir ikke objektet overskudd, må pengene kommer fra annet hold. Formuesskatten påløper uansett inntil formuen er spis opp – og da har du fått andre problemer å stri med.

Inntil denne regjeringen overtok ble det innrømmet «rabatt» på verdier som var eid gjennom private aksjeselskaper – omtrentlig hva som nå omtales som arbeidende kapital. En av de første store prosjektene til nåværende regjering var å fjerne denne sikkerhetsventilen. Det har gitt en del merkverdige effekter:

Om du kjøper en personbil til 2 millioner; blir den verdsatt til 1.500.000 i ligningen. Om du kjøper en lastebil til det samme beløp, blir den verdsatt til 1.600.000 i selskapets ligning, og dermed i verdien som ligger til grunn for formuesskatt: Mer skatt for arbeidsverktøy enn leketøy.

En luksusbolig verdsettes til maksimalt 30 % av markedsverdi, mens en driftsbygning settes til 50 %.

Har du ukurante varer ved årsskiftet, blir de like fullt verdsatt til full innkjøpspris når selskapets aksjeverdi beregnes, selv om eieren VET at de må dumpes på salg over nyttår. Nedskrivning for ukurante varer og tvilsomme fordringer godtas ikke i skatteregnskapet.

Verdier som er plassert i næringsvirksomhet vil altså ofte bli skattlagt hardere enn personlige eiendeler.

Jens har rett i at formuesskatten er den eneste skatten som en håndfull meget velstående individer i vårt samfunn betaler.

Erna har rett i at den er en særskatt for norske eiere og virker urimelig tung for mange hverdagsbedrifter og nystartede virksomheter i Norge.

Det hadde vært herlig om man kunne oppleve de to kamphanene anerkjenne hverandres argumenter, for så å diskutere løsninger som kunne bøte på disse ulempene. Dessverre går debattantene så altfor ofte i skyttergraven, argumentene fremføres i «repeat mode» - og politikerne fremstår som mer snevre i sin tankevirksomhet enn de (forhåpentligvis) er.

Men når det stunder mot valg, vil ingen anerkjenne at motparten har noe fornuftig å si. Det er visst bare mellom valgperiodene at «det er lov å ha mer enn en tanke i hodet om gangen..»

Tør vi gi dem begge med noen tips?

Jens kunne kopiere ett av de få landene i Europa som fortsatt har formuesskatt - Frankrike – og foreslå at formuesskatten først slår inn på et mye høyere nivå; f. eks ca 6 millioner kroner.

Erna kunne foreslå å endre aksjonærmodellen som er årsaken til at de mest velstående kan ha varige og «skattefrie» inntekter fra sine selskaper. (Selv om dette vil ha noen andre uheldige konsekvenser som vi ikke skal ta opp her.)

Vi tør også tipse Knut Arild Hareide som så gledestrålende trakk opp et kort fra hatten der det sto fritak for arbeidende kapital: Som så mange andre illusjoner, er det nettopp det: Et pent bilde å vise frem på scenen, men ett som ikke tåler dagslyset. God teori - fullstendig umulig å gjennomføre i praksis.

Godt valg!

 

av Per Kristian Wiborg


 

HRM Group AS
Fornebuveien 1A
Postboks 405, 1327 LYSAKER

E-post:post@hrmgroup.no